Arkiver for oktober, 2010

Nylig etappene for TDF2011 offentliggjort. Hurra! Et skår i gleden er at det er en hel skisessong før vi igjen skal ofre timer med solslikking for å sitte inn klistret foran skjermen og følge med på noen tynne, svette og biffspisende menn i klær så tettsittende at det får kunstskøyteløpere til å bli misunnelige sykle rundt i Frankrike og omegen. Et lite forslag til hva man kan gjøre for å få tiden til å gå er å lære seg begrepene innen sykkelsporten. Slik at man kan følge med på hva kommentatorene sier og får muligheten til å konversere presist og tydelig med andre sykkelinteresserte.

Reklamer

Høsten er en trist tid; alt det kjipe med vinteren, men ingen snø (altså det morsomme). De sikre høsttegnene er like triste: trærne visner, kvinnehud blir mer og mer tildekket, og mediene fråtser over statens annuale utgivelse av deres sosialpornografiske database, skattelistene! Mediene ønsker gjerne at politikere skal kalle en spade for en spade, men i dette tilfelle kaller det grafsende journalistikk for gravende.

Når det er sagt så er det to «yrkesgrupper» som helt naturlig kjemper for offentliggjøring av skattelistene og det er journalister og tyver. Journalistene får skrevet saker enklere, og tyver kan bryte seg inn i de «rette» husene (optimalisering av ressurser). Den første yrkesgruppen har forøvrig gjort jobben enklere for den siste i høst med å lage en app til iPhone hvor du får opp nøyaktig hvor de «rike» bor (bevisst ikke lenket).

Like sikkert som det går mot høst og snoking i naboens likning, så er det at opposisjonen, blåbloggere og Datatilsynet reagerer høylytt. Et par av de bedre er Vampus og Kapitalismus.

Jens Stoltenberg har lenge vært en varm talsmann for offentliggjøring av skattelistene, men det kan jo hende at vi ser en ny holdning hvis Torgeir Micaelsen har bakgrunn for sine seneste uttalelser. Mens Arbeiderpartiet finner seg selv i denne saken så vil jeg se litt nærmere på argumentasjonen deres for å offentliggjøre disse listene, fremført senest av Inga Marte Thorkildsen:

«- Vi er for offentliggjøring, fordi det er viktig med åpenhet rundt noe av det viktigste vi har for å finansiere fellesskapet. Det sikrer debatt om blant annet rettferdighet, ulikhet mellom kvinner og menn og nullskatteytere, kommenterer hun.»

Hvis man virkelig ønsker en angiverstat slik det virker som SV ønsker så kan man kan bruke de samme argumentene for offentliggjøring av mottakelse av velferdsgoder. Hvis jeg vet at naboen tjener gode penger så må det jo være viktig at jeg kan sjekke om han mottar trygdeytelser – for å kontrollere må vite.

Jeg er selvfølgelig ikke for offentliggjøring av verken skattelister, velferdslister eller angiverstater, men poenget mitt er at Thorkildsen bruker et skinnargument. For de er på ingen måte prinisppielt for offentliggjøring. Bare se på saken om nasjonale prøver. Resultatene fra dem går ikke engang på enkeltelever. Kristin Clemet gjør dette argumentet godt.

Den virkelig grunnen til at SV er for skattelistene er at det skaper misunnelse. Det blir lettere å få inn budskapet om at alle skal ha det likt når du akkurat har sjekket at naboen tjener dobbelt så mye som deg. Og «krigen» mot de rike er lettere å argumentere for når man ser at XXX betaler 0 kroner i skatt, men har luksushytter og pendler med helikopter.

La oss være ærlige!

Daft Punk lager filmmusikken Tron Legacy

Posted: oktober 13, 2010 in Trivia
Stikkord:

I 1982 kom Tron. En skikkelig nerdefilm, men allikevel en klassiker. Kort fortalt handler det om at hovedpersonen fysisk ender opp inne i operativsystemet og må spille dataspill med livet som innsats.

17. desember kommer oppfølgeren: Tron Legacy. Jeg håper den lever opp til 80-tallsklassikerens ånd i større grad enn det Wall Street 2 gjorde. (Mulig det hjelper at den ikke heter Tron 2)

Det som i alle fall er i orginialens ånd og skikkelig kult at Daft Punk står bak filmusikken. Hør første spor:

Trailer for Tron Legacy

Trailer for Tron (1982)

Først lest hos Slashfilm

Fra College Humor

BIs Statsbudsjettseminar 2011

I dag har jeg deltatt på BIs Statsbudsjettseminar 2011. Det har vært oppløftende å høre andre enn politikere og deres rådgivere snakke om budsjettet.

BI stilte med et sterkt lag og bredt fokus, først i forhold til endringene i skattene med Ole Gjems-Onstad, så Hilde C. Bjørnland som så på de samfunnsøkonomiske konsekvensene av prosjektet, og sist med Torger Reve som prøve å finne satsningsområder og visjoner i budsjettet (spoiler: han hadde en vanskelig jobb).

Jeg har etter beste evne skrevet et lite referat som jeg håper er til interesse. Egne meninger eller tillegg er i […]. De publiseres nå mens det er interessant, og så vil jeg pusse på språket og utdype etter hvert.

—————————————-

Rektor Tom Kolbjørnsen åpnet med å kalle det et Statsbudsjett i Lykkeland. For hvor andre land sliter med å få budsjettet til å gå opp og hvordan de skal håndtere etterdønningene fra finanskrisen er debatten i Norge hvordan rikdommen skal fordeles.

Ole Gjems-Onstad

Professor i jus – Ekspert på skatterett

  • Norwegian Last Taxfree Downloading Day

Alle er ikke pensjonister, men alle laster ned fra nettet. Vi kan skrive inn 30 juni 2011 i kalenderen det er Norwegian Last Tax-free Downloading day. Da blir nedlastning fra utlandet påført 25% mva. 200 kroners grensen vil ikke gjelde da den kun gjelder på varer og ikke tjenester, og ”elektroniske varer” blir juridisk sett på som tjenester.

Norske bedrifter har allerede mva på nedlastinger fra utlandet.

Effekten er at fildeling mellom enkeltpersoner (stjeling) blir enda mer attraktivt.

Tror ikke 80% av innkrevingen blir vanskelig. De store og seriøse aktørene vil ikke la være å registrere seg. Utfordringen ligger hos skatteetaten som må utvikle et system for de utenlandske aktørene. Byrden ligger hos den utenlandske selger, så hvis et nettsted ikke har registrert seg så får man se på det som en rabatt.

En annen utfordringer er at det utenlandske nettstedet må skille mellom forbrukere og firma. For det utenlandske nettsted skal kreve inn mva fra forbrukere, men norske bedrifter skal beregne mva’en selv.

Artikkel i DagensIT om dette

  • Hovedinntrykk

Dette er det budsjettet der det fremmes færres skatte endringer noen sinne. Dette sier en del ikke bare om den sittende regjeringen, men om landet. For den sittende regjeringen har egentlig også viderefør budsjettet fra en borgerlig regjering. Det er stor enighet om høye statlige utgifter, og da er det automatisk enighet om høyt skattenivå. Skatte debatten er mer bjeffing enn biting i Norge.

Med en rødgrønn regjering så er intet nytt, godt nytt for næringslivet.

Noe man har forventet skulle komme var restriksjoner i forhold til redusert norsk skatt ved lånebelastede norske datterselskaper. Altså der utenlandske selskaper har datterselskaper med mye gjeld til det utenlandske moderselskapet betaler teknisk sett ut renter og avdrag istedenfor utbytte. Og renter og avdrag er ikke skattebelagt, og der er egentlig veldig merkelig. Sverige og Danmark har innført slike restriksjoner.

Bedrifts- og kapitalbeskatningen er i følge OECD den mest skadelige skatten for verdiskapning. I 1992 var vår skatt på dette konkurransedyktig, men siden da så har de andre landene redusert sine skatter, men vi ikke har gjort noe. Det gjør at vi er mer konkurransedyktig i dag.

Spesielt er det den sære formueskatten som er utfordringen. I dag er det kun Norge, Frankrike og Sveits som har dette.

Prinsen for å oppheve formueskatten er 13,3 milliarder. Den borgerlige regjeringen bør ta noe av skylden for at formueskatten fortsatt eksisterer. Da de innførte 25% mva (fra 24%) så økte skatteinntektene med 10 milliarder (kunne dekket formueskatten). I tillegg så burde de klart å fjerne formueskatten da de innførte utbytteskatten.

  • Skatteløftet

Regjeringen skatteløfte er å holde skattenivået fra 2004-nivå. MEN, kommunal eiendomsskatt skal holdes utenfor dette regnestykket. Denne skatten har økt fra 3,5 milliarder til 6,5 milliarder. Nå vil også regjeringen at kommunene skal få muligheten til å kreve inne eiendomsskatt fra næringseiendom. Kommunene kan da også la være å belaste privat boliger, men kun næringseiendom. De er en litt faretruende utvikling. Nå skal kommunestyrene få muligheten til å innføre eiendomsskatt uten at det gjelder dem.

  • Pensjoner

Det blir en lettelse for de med pensjon < 318 000 kr og en skjerpelse for dem med pensjon > 441 000 (>388 500 for enslig AFP-pensjonist).

Dette er en utfordring i forhold til det at man ønsker at å stimulere arbeidslinjen og høy utdannelse. De er ikke mulig å gjennomføre utjevning og stimulere samtidig. De nye incentivene går i feil retning. Belønner ikke høy utdannelse og lang arbeidsinnsats, men dem med lav utdannelse og liten arbeidsinnsats.

Teit argument av Finansminister Johnsen å si at siden han kan ta denne skatten så kan andre gjøre det. Da blir politikken altfor sentimental.

  • Arveavgift

Størst potensielt skille i praktisk politikk. Koster kun 2,2 milliarder å oppheve. Holder seg for øvrig lik.

  • Skatteunndragelsesutvalget NOU 2009:4

Følges nå lite  opp.

Hilde C. Bjørnland

En av Norges fremste samfunnsøkonomer.

  • Handlingsregelen

For å oppklare en misforståelse så er det ikke slik at man skal holde seg på 4% til en hver tid, men over tid så skal man ligge i en 4% bane. Altså bruke mer i dårligere tider og bruke mindre i gode.

Regjeringene har siden handlingsregelen ble innført kun brukt mer eller litt under handlingsregelen. Men regjeringen må bruke betydelig mindre enn handlingsregelen for å komme tilbake på en 4% bane.

Siden i fjor så virker det som man kommer seg tilbake til 4% fortere enn man trodde. Grunnen til dette er ikke at man har kuttet, men at staten har fått mer inntekter fra skatter, mer utbytte, og de enste kuttene man kan se er på sykepenger og asylsøkere. Reduksjonen i sykepenger og asylsøkere er ikke aktive kutt, men konsekvenser av anslått mindre sykefravær og færre asylsøkere. Det er også gjort noen justeringer i modellen fra finansdepartementet, men det er utydelig hvorfor. Så hvordan man har nærmet seg handlingsregelen er veldig utydelig, men det som er sikkert er at det ikke er fordi man aktivt har fått inn å kuttet.

Hvis vi ser på fastlandsøkonomien til Norge så har vi et budsjettunderskudd på i overkant av 6%. Dette er et større underskudd enn bla. Danmark, Sverige og Tyskland mindre. De som har likt eller høyere underskudd enn Norge er under sterkt press for å kutte i utgiftene (altså redusere underskuddet sitt). En slik diskusjon er ikke reell i Norge, fordi vi ikke opparbeider statsgjeld, men tar av sparepengene våre.

  • Rike har høyere forbruk

Slik er det med stater også. Fordi i er et rikt land så bruker offentlig sektor mer penger. Det offentlige utgjør 60% av den Norske fastlandsøkonomien [er ikke 100% sikker på dette tallet. Det gikk litt fort for referenten].

Lønnskostnadene våre i industrien er høy sammenliknet med handelspartnerne vår. Og dette gjør det vanskeligere for konkurranseutsatt sektor.

Samtidig har vi lavest arbeidsledighet i OECD. Men dette er ikke hele bilde. Norge har nemlig høyest andel av folk utenfor arbeidslivet. 20 prosent av befolkningen i yrkesaktiv alder (16-64år) er på trygdeordninger. Dette er urovekkende fordi handlingsrommet i budsjettpolitikken blir innskrenket de neste 10 årene sammenliknet med de forrige 10 årene. Vi skal bruke en mindre andel av petroleumsinntektene til å finansiere en større trygdeutgiftspost (inkl. pensjoner). Økningen i offentlige utgifter i Norge ligger an til å bli kraftigere en de fleste andre land (NB2011 s. 62), og høyere enn de andre nordiske landene.

Torger Reve

Professor i Strategi og konkurranseevne.

Statsbudsjettet 2011 inneholder ingen kutt av betydning. Statsminister Jens Stoltenberg valgte å sette inn Sigbjørn Johnsen som finansminister var for å ha en person som kunne formidle det trauste budskapet om at vi må være nøysomme og spare. Med gårsdagens statsbudsjett.

Bare gjetter på mindre sykefravær

Dette budsjettet peker ikke fremover for å forberede oss på hva vi skal drive med etter oljen. Det er ingen økning på høyere utdanning, spesielt ille er dette for universitetene som har stor studentpågang. Det er ingen økning i FoU. De kutter til og med i forskning på petroleumsteknologi. Den forskningen som Norge definitivt har hatt høyest avkastning på. Giske går ut å sier at han øker næringsrettet forskning. Men det er kun med 20 millioner og det er i prinsippet ingenting når man sier at man satser på forskning.

Er ikke vesentlig negativ til næringseiendombeskatning. Hvis det er et sted næringslivet kan tåle en økt beskatnings så er det på eiendom.

Positivt at det er en økning i Kunnskapsminister Krisitin Halvorsens satsning på å hindre frafall i

1,6 milliarder for å subsidiere norske sjøfolk.

Har ikke gått løs på de store utfordringene i samfunnet; trygdeavgifter, offentlig byråkrati (har kuttet noe i landbruksbyråkrater, men det kan ikke hjelpe så mye for det er så mange av dem).

Litt mer til miljøtiltak, litt mer til rassikring, litt mer til sykehus, litt til NHH så de får en bedre bygg (det trenger de), bygget en radar på en øy. Det gjøres mye litt, men det er ingen framtidsutsikter. De er ingenting i budsjettet å brenne for. Det klær egentlig finansministeren. Den er ingen nye store forskningsprosjekter. Ingenting på fornybar energi. Ingen store samferdselsbudsjetter. Ingen store reformer (kunne vært behov for det innenfor trygd).

Budsjettet er helt greit. Det er ingenting å være stolt av. Det er ingen satsninger. Det henger dårlig over ens med regjeringens ønskede profil.

De tingene de kunne ha gjort har LO stoppet…

Høydepunkter fra paneldebatt

  • Dette er et signalløst budsjett. Det er ingen prosjekter som kan vise positive politiske prioriteringer og det er ingen kutt, som heller ikke gir noen ”negative” prioriteringer. Hva regjeringen ønsker er vanskelig å se i dette budsjettet. Det veldig snill og grei-budsjett.
  • De borgerlige regjeringene i Sverige og Danmark har blitt sagt å komme som en konsekvens av boligbeskatningen.
  • Utrolig at det satset så lite på høyere utdanning. Særlig når det flommer med penger. Det virker som det nesten ikke er noen politiske konsekvenser av å overse høyere utdanning.
  • Er Norge konkurransedyktig som land å drive bedrifter i? Se på REC og solcelleindustrien. Den er vi i ferd med å miste til Singapore. Singapore gjør to ting: 1. De gir lukrative skatteordninger (som vi ikke har muligheten til i forhold til våre internasjonale avtaler); 2. De satser hardt på FoU. For å tiltrekke seg eks. REC så bygget de et enormt solsenter og sa at REC får 50% skatterabatt ved å bruke senteret. Da ønsker ikke REC lenger å være i Norge.
  • Reve: Ikke sikker på om det er positivt at Microsoft kjøpte FAST. Vi får se på litt sikt om de ikke flytter virksomheten tilbake til USA.
  • Hva kan gjøres for å gjøre Norge med lukrativ i forhold til beskatning: Sett ned selskapsbeskatningen, men med en økt utbyttebeskatning.

For et par uken siden ble det kjent at Visma blir solgt til et amerikansk oppkjøpsselskap. Dette oppkjøpsselskapet eller Private Equity (PE) selskapet heter Kohlberg Kravis Roberts & CO (KKR), og er ikke så kjent i Norge (sannsynligvis fordi vi ikke har hatt allverdens av selskaper som har vært interessante å kjøpe opp). KKR er blant de aller største PE selskapene i verden, og de var pionerer innen belånende oppkjøp (LBO).

I det hele tatt så er ikke PE-selskaper så veldig kjent i Norge. Kort fortalt så kan man si at PE-selskaper driver en form for fondsforvaltning jeg er veldig positiv til. De aller fleste «vanlige» fond investerer i selskaper uten å ta en særlig stor eierandel, og uten å delta i vesentlig aktivt eierskap (og hvis de gjør det så er det etiske problemstillinger eller risikoredusering som er hensikten). Man kan si at dyktigheten til en fondsforvalter i denne type fond går på å plukke riktige selskaper og så «freeloade» og håpe at aksjekursen stiger i verdi. Verdien slike fond tilfører selskapene er kapital og bedre markedseffektivitet.

PE-selskaper sitter med andre ord ikke passivt og venter på en prisoppgang.

PE-selskaper oppretter og drifter PE-fond. Dette er fond stort sett for store kapitalister, men aller helst institusjonelle investorer som kan håndtere minimumsinnskudd på 100 millioner+++ og investeringshorisonter på rundt 10 år (vanlig varighet på PE fond: par år på å skaffe kapital, 4-6 år på å kjøpe opp selskaper og forbedre dem, og et par år til å selge selskapene). I motsetning til vanlige fond som kjøper mindre poster i mange selskaperm så kjøper  PE-fond opp en stor eierandel i selskapene i porteføljen, men som består av færre selskaper. Ofte kjøper de hele selskapet og i alle fall over 50% kontroll over selskapene. Deretter går PE-selskapene aktivt inn i selskapene for å øke verdien. De sitter med andre ord ikke passivt og venter på en prisoppgang.

Særlig på 80-tallet var det en enorm oppkjøpsboom spesielt i USA og spesielt med bruk av det som kalles en LBO (Leverage Buy-Out), og PE-selskapene var blant de som ble kritisert mest for denne boomen. Hvordan PE-selskaper opererte på denne tiden var at de kjøpte selskaper med stor belåning (high leverage), slanket eller delte opp selskaper og så solgte dem med en avkastning. Fordi de hadde så høy belåning så ble avkastningen mangedoblet. Dette virket som en meget lukrativ bransje å være en del av. Men i slutten av 80-tallet og begynnelsen av 90-tallet sprakk denne boomen og det ble vesentlig færre oppkjøp i verden. Jeg kommer til å anbefale en bok i slutten av dette innlegget som beskriver en av de hendelse som bidro til at denne boblen sprakk.

De siste 10-15 årene så har PE-selskapene fått en aldri så liten renessanse, men det har skjedd en utvikling i hvordan PE-selskaper opererer.  Hvor de tidligere spekulerte i en verdiøkning gjennom slanking og økt avkastning ved belåning, så er det i dag et større fokus på utvikling av selskapene i porteføljen. I stedet for å slanke selskaper så er fokus i dag på hvordan PE-selskapet kan hjelpe selskapene å vokse og høste avkastning på faktisk verdiskapning.

Det er særlig to type selskaper som er å betrakte som hovedmål for PE-selskaper. Det første er selskaper som har vært i privat eierskap, typisk familieeide selskaper. Dette er selskaper som har nådd taket av den veksten det kan oppnå med dagens eiere. De mangler gjerne kompetanse på vekst og internasjonal ekspansjon, og selskapene mangler eiere som har muligheten til å sprøyte inn den kapitalen som trengs for å vokse mer. PE-selskapene er god hjelp her da de ofte har tre sterke bidragsformer; sterk vekstkompetanse, sterk fokus på eierskapsstyring (corporate governance) og sist, men ikke mist tilgang på enorm kapital. Det at PE-selskapene er villig til å putte inn ytterligere kapital utover kjøpesummen betyr at de er villig til å øke sin risikoeksponering til dette selskapet, og eierskapsstyringen deres er også av en slik karakter at de belønner lederne for å ta økt risiko (ledelsen blir gjerne invitert til og forventet å ta en eierskapsposisjon. Noen PE-selskaper lager også egne aksjer for ledelsen hvor de reduserer eller fjerner nedsiderisikoen hvis selskapet skulle gå på dunken).

Et godt eksempel på et selskap som eies av et PE-selskap og som nettopp har god tilgang på kapital og en sterk vekststrategi er Questback som har kjøpt opp konkurrenter i Europa og i dag ble de kjent at de har kjøpt enda et selskap. Det er vanskelig å tro at denne veksten hadde vært mulig om det ikke var et PE-/Venture Capital-selskap på eiersiden.

Mange store mammuter i det amerikanske forretningslivet med mye verdifullt kjøtt etter at man hadde kuttet seg igjennom alt fettet.

Den andre typen selskaper PE-selskaper kjøper opp er selskaper som er på børs. PE-selskapene kjøper med andre ord opp alle aksjene til dette selskapet og tar det av børs. Børsnoterte selskaper kan være lukrative mål hvis selskaper har fundamentalverdier som er høyere enn markedsprisen det blir tilbudt på børs. Det kan være mange grunner til dette. Et av dem er at selskapet gikk på børs med for lav verdi. Det høres kanskje merkelig ut, men hvis et selskap er for lite og aksjekursen blir veldig påvirket av enkeltavtaler så er det veldig vanskelig å effektivt lede et slikt selskap. Ledelsen må bruke uforholdsmessig tid på å ta hensyn til aksjekursen og børskrav, og for liten tid til å drive forretning. Her kan PE-selskaper ta disse bedriftene av børs og sørge for en bedre forretningsdrift, få selskapet til å vokse og så selge det igjen (enten til et annet (større) PE-firma eller en ny børsnotering). Det andre grunnen til å kjøpe opp et selskap på børs kan være at enhetene i selskapet har en dårlig «fit». Det betyr at enhetene i selskapet samlet er mindre verdt enn om enhetene hadde vært egne selskaper. Det var særlig slike selskaper som be kjøpt opp på 80-tallet. Det var en konsekvens av den sterke selskapskonglomererigen som eksisterte i forkant av oppkjøpsboomen på denne tiden (som er en helt annen historie). Det gjorde at det var mange store mammuter i det amerikanske forretningslivet. Med mye verdifullt kjøtt etter at man hadde kuttet seg igjennom alt fettet.

We are forever grateful to them all. You couldn’t make this stuff up

Det er nettopp dette Barbarians at the Gate: The Fall of RJR Nabisco (Amazone Kindle, Bokkilden) handler om. Denne boken er skrevet av Brian Burrough og John Helyar, som begge var journalister i The Wall Street Journal på 80-tallet. Da RJR handelen ble kjent jobbet Brian med å dekke M&As (merger and acqusitions) på Wall Street, og John var basert i Atlanta og dekket selve selskapet, RJR Nabisco (de hadde hovedkvartert sitt der). Boken de har skrevet hadde som mål å gjenfortelle den vanvittige historien om hvordan et av USA aller største selskaper kunne havne i et oppkjøpsspilll, men det er også en bok om ekstrem grådighet, forfengelighet og sløsing av bedrifters ressurser (eller aksjonærenes penger) på et nivå ut av denne verden. Blant de som ønsket å kjøpe RJR var ledelsen (en såkalt management buy-out (MBO minner veldig om LBO)) og flere oppkjøpsgrupper ledet av PE-firmaer. Dette oppkjøpet var så stort at så og si alle selskapet som hadde noe å si i finansverdenen på Wall Street på en eller annen måte var involvert. Handlingen i boken foregår i tiden før oppkjøpet skjedde i 1988. Boken baserer seg på hendelsene dokumentert utenfra og intervjuer med de som var involvert. Oppkjøpet av RJR sto som det største i verdenhistorien ganske lenge, og selvom det nå har blitt forbigått i monetære verdier så kan ikke dramaet som utspiller seg sammenliknes. For å sitere forfatterne selv:»We had investment bankers wolfing down Milk Bones and sprinting through Midtown Manhattan, bearing last-minute bids. We had a CEO whose dog rated a corporate jet and whose life motto was: «A few million dollars are lost in the sands of time.» We are forever grateful to them all. You couldn’t make this stuff up». Jeg synes den siste setningen er veldig beskrivende for boken. Så skal de sies at boken i perioder er veldig detaljert, som kan gi boken noen lengre litt kjedeligere strekk, men det som kommer etter gjør det verdt det!

Hvis du er interessert i PE, LBO og corporate governance så kan jeg sterkt anbefale denne boken. Historien som fortelles er faktisk helt utrolig! Jeg søkte ikke opp RJR Nabisco før jeg leste boken, så jeg visste ikke helt hvordan det gikk og hvem som vant, og det følte jeg at gjorde boken mer spennende. Hvis du derimot vil vite mer om RJR Nabisco (fordi du aldri har hørt om det så kan du lese på wikipedia).

En ny trend man ser at at PE-selskaper selger til hverandre. Det var eks. som var situasjonen med Visma. HgCapital kjøpte Visma for fire år siden for 4,3 milliarder kroner og har tjent gode penger da de solgte det videre  til KKR for 11 milliarder kroner. Et god artikkel om dette med secondary buyout kan du lese hos Bloomberg, og et utkast på en vitenskaplig artikkel som forklarer hvor PE-selskapeen oppfører seg slik kan du laste ned her.