Det har blitt skapt et utrolig (i ordets rette forstand) stort oppstyr om Lambda i Oslo.
Kort fortalt så ble Oslo Kommune i 1940 testamentert en arv etter Edward Munch. Denne besto av 1 100 malerier, 15 500 grafiske blad fordelt på 700 motiver, 4 700 tegninger, samt seks skulpturer. I tillegg kom nesten 500 trykkplater, 2 240 bøker, notatbøker, dokumenter, fotografier, verktøy, rekvisita og møbler (fakta fra Wikipedia).
Denne arven er i dag oppbevart og utstillt på Munch-museet på Tøyen, som er i mildt sagt dårlig forfatning og uegnet til å bevare verdiene (materielt og kunstmessig) etter en av verdens største kunstnere. Hvordan dette skal løses har blitt en av de største politiske tvistene i Bystyret i Oslo.
Tiltross for at sosialistene i Bystyret ikke sitter i posisjon så er faktisk denne saken aller mest skadelig for dem. Hovedproblemet er ikke at deres løsning er dårligere, eller at de driver politisk spill i Bystyret. Problemet for venstresiden er at denne saken så tydelig viser det offentlige og politikeres fullstendig manglende kompetanse til å ivareta en donert nasjonalskatt. For det er faktisk det saken handler om. Oslo kommune ble testamentert Edwards Munch verker for å bevare dem for ettertiden og tilgjengelig gjøre dem for offentligheten. Mens Byrådet har tatt dette ansvaret og gått inn for Lambda, som nettopp vil gi en riktig bevaring og en maksimal tilgjengeligjøring, så tar Arbeiderpartiet å forvalter disse skattene på lik linje med andre ressurser bystyret har til rådighet for å oppnå politikken de ønsker.
Illustrasjon: Herreros Arquitectos/MIR
FOTO: MIR/HERREROS ARQUITECTOS
Det ble visst stor tillitt til kommunen og politikerne da disse verdiene ble testamentert, og med den tillitten følger et tilsvarende stort ansvar for å forvalte dem. Det at venstresidens politikere presser på for å bruke arven etter Munch for å drive bydelspolitikk viser bare at det offentlige er like (u)egnet til å forvalte slike verdier som den argeste sosialist ville mene at profittsøkende bedrifter er.
Byrådet burde innse at de har spilt fallitt og gi ut verdiene etter Munch til en selvstendig stiftelse som driver, forvalter og eier seg selv (nei, styret bør ikke bestå av et representativt utvalg politikere utnevnt av bystyret). Kun slik vil vi være sikret at kunsten blir forvaltet kun med hensyn til bevaringen og tilgjengeliggjøringen av kunsten, og ikke et virkemiddel til å «hilse hjem» til egne velgere.
Det neste blir vel at Arbeiderpartiet ønsker å selge kunsten for å styrke skoler og sykehjemsplasser. Kanskje hadde det vært like greit. Man ser jo hvor «vannstyrt» Astrup Fearnley Museet er, og det er jo finansiert av det private.
Nicolai Alexander's 